Eventyr og historier

 

 

 

Blåbæra som ble rørt

 

Det var en gang en mann som var så glad i blåbær at han kunne gå i sju lange og sju breie for å finne blåbær som han kunne røre og ha til pannekakene sine. Han kunne gå over land, og ro over sjø for å plukke så mye blåbær at det var nok til hele vinteren i frysen. Mannen husket tilbake når han var liten at det var en plass på øya Hessa der han vokste opp at det var blått i blått med store flotte blåbær, og en dag bestemte han seg for å finne igjen den fine blåbærplassen sin fra sine gjengrodde stier.

 

Han begynte å gå tidlig om morgenen denne dagen for å komme frem i god tid før det ble mørkt. Først gikk han inn i en stor tunnel,  og når han hadde gått lenger enn langt og enda lenger, så han lys i tunnelen, og når han var kommet til utgangen så han øya Hessa i det fjerne med den flotte Sukkertoppen som sitt høyeste punkt.

Da visste han at han var på rett vei, og mannen travet videre gjennom bygatene. Når han kom til Hellebroa hørte han ei manns-stemme som sang; «Hellebroa,  Hellebroa du e, Ålesund by´s Golden gate,  all right.» Plutselig stoppet mannen å synge  og spurte blåbærmannen; «Kem e du, og ka gjør du her på broa mi?» 

 

«Lita tid, langt å gå for blåbær få, skal plukke sekken full med flotte bær og hjematt gå, røre de med sukker, pakke de i beger og så i frysen putte.»

 

«Kan jeg få med deg gå, jeg vil også blåbær få,» sa Hellebromannen. 

 

«Nei, langt å gå, og du kan gnagsår få, men vente her så skal du og blåbær få, når jeg på hjemvei går.» svarte blåbærmannen. 

 

Blåbærmmannen fortsatte så ferden videre utover Kirkegaten,  og når han kom til Steinvågen måtte han ile avgårde for å ikke bli truffet av noen Steinvågsramp som skjøt etter han med sprettert, og med blåserør skjøt de rognebær etter blåbærmannen.  «Haha der traff e de mitt i planeten», sa en av rampeguttane fra Steinvågen når ei rognebær traff blåbærmannen midt mellom ørene. 

 

Blåbærmannen sprang fortere og fortere, men i det fjerne hørte han «bare vent til du kommer tilbake då skal vi ta deg, hahaha»

 

De lo godt når de så blåbærmannen forsvant i fullt firsprang over Steinvågsbroa. 

Blåbærmannen var blitt skikkelig andpusten no og han kjente at pulsen slo fortere og fortere, men han ga ikke opp for blåbær hadde han bestemt at det skulle det bli på han.  No hadde han ristet av seg Hellebromannen og Steinvågsrampen, og når e no kommer meg over på den andre siden av broa då er e kommet på Hessøya, tenkte han. 

 

Men han hadde ikkje før tenkt det, så hørte han ei grov stemme under broa som ropte;

 

«Kem e det som tramper på broa mi.»

 

«Å kjære deg det er bare Blåbærmannen som skal tilbake på gjengrodde stier på Hessa og plukke blåbær, som jeg skal røre og ha i frysen min til pannekaker.»  

 

Det var slepebåten Draugen som lå under broa og ropte etter blåbærmannen. 

 

«Ja du får gå da», svarte Draugen, «Men når du kommer tilbake må du betale med 2 liter blåbær for å få gå over Steinvågsbroa.»  

 

Blåbærmannen tok beina fatt igjen. No hadde han gått forbi Hellebromannen, kommet heiskinna forbi Steinvågsrampen og Slepebåten Draugen som låg under Steinvågsbrua. 

 

No gjaldt det bare å komme seg gjennom Skarbøvika uten flere unødige stopp, han følte han hadde gått både østenfor sol og vestenfor måne,  og det var allerede seint på dag. Det var så vidt bena klarte å bære han lenger, men frem til de gjengrodde stier skulle han om det så skulle gå på helsa løs. 

 

 

Han var så sliten no at han følte seg nærmest som den stygge andungen der han subba videre, då han plutselig hørte en buss som kom kjørende et stykke bak han. Det var Hessaruta som kom,  og det var han Ellefsen som kjørte. Blåbærmannen var no kommet frem til stoppestedet med Hjelset og han rekte ut handa for å stoppe bussen. 

 

Heldigvis stoppa bussen og han Ellefsen åpna døra slik at Blåbærmannen kunne gå inn. «Kor du skal .» sa han Ellefsen. «E skal av i Olsvika.»sa Blåbærmannen «…Og har du ei bussrute» han Ellefsen ga han ei bussrute og sa «Dinne må du passe godt på for det e den siste e har før dei får trykt opp nye.» 

 

«Tusen takk», sa Blåbærmannen og satte seg godt tilrette på ett av høyseta lengst bak i buss nr 14. Det var deilig å kvile dei trøtte beina etter all påkjenninga han hadde møtt på veien til sine gjengrodde stier på Hessa. 

 

Han Ellefsen blei nesten som en reddende engel der han kom med Hessaruta og buss nr. 14,  ja han var vel nærmest å regne som de gode hjelperne i en og samme person. 

 

Når bussen hadde kjørt forbi Lillevika ringte Blåbærmannen på og gikk av på neste stoppested. No var han like ved målet. Han bega seg opp i «Gjeringa» over husrekka i Olsvika, og her var det så gjengrodd at han nesten ikkje kunne fote seg. Først kom han til restane av det gamle pumpehuset og så gikk han videre til Storsteinen og måtte mimre litt der før han gikk til blåbærplassen sin.  Den ville naturen og den flotte utsikta måtte han nyte samtidig med at sekken blei fyllt av store flotte blåbær. 

 

Blåbærmannen hadde glemt såre bein og putta et par håndfull med saftige blåbær i munnen. Det var som om ny energi hadde fyllt han. Med full sekk gikk han mot buss-stoppet i Lillevika. Hessaruta skulle være her no etter ruta, men det varte i minutt etter minutt etter minutt og enda flere minutt uten at bussen kom, men tolv minutt etter rutetid dukka bussen endelig opp, ja det var han Ellefsen som kjørte no også. 

 

«Blei det nokken bær på deg.» sa han Ellefsen. Blåbærmannen nikka tilbake og satt seg godt tilrette på tverr-setet ved siden av bussjåføren.  Dei prata fotball heilt til dei kom fram til Rutebilstasjonen og Blåbærmannen gikk av. Siden han hadde tatt Hessaruta tilbake hadde han lurt, Slepebåten draugen under Steinvågsbroa, Han hadde kommet seg unna Steinvågsrampen og Hellebromannen.  Og der ser han ut på Aspøyvågen at det jammen ligger ei vakker svane. Det var nok den stygge andungen som var blitt til ei vakker svane.

 

Blåbærmannen var no etter langt om lenge og lenger enn langt endelig kommet i hus og har fått rørt blåbæra si og fryst ho i små porsjonsbeger, så Blåbærmannen fikk blåbærsylte i lange baner til både  pannekaker og brødskiver. Og har han mer igjen så sitter han vel fortsatt og spiser pannekake med blåbærsyltetøy den dag i dag. Snipp snapp snute så var det eventyret ute.

 

 

Under finner du filmen (ligger på YouTube) som er laget om eventyret "Blåbæra som ble rørt". Det er forfattaren sjølv som les.